Oddblogg

Rockehistorien har mange "feilbookinger" av vokalister - og noen er verre enn andre.... Her følger noen av dem - uten noe spesiell rangering:  

Gary Cherone (Extreme) i Van Halen (1998):

Van Halen sin karriere de siste 15 år er preget av kontrovers. I 1995 forlot Sammy Hagar bandet, og David Lee Roth gjorde en kort visitt på MTV Music Awards i 1996, og to nye låter til samleplate "The Best of Volume 1" samme år. Etter en stund forsvant han ut igjen, og Van Halen annonserte "3" med Extreme-vokalist Gary Cherone ved roret. Det varte i ca. ett år og albumet "3" er hysterisk dårlig... Her fra Sydney i 98, med de tre originalmedlemmene i slitte jeans, og Gary Cherone i sort skjorte og dressbukse. Turen ut til publikum ca. 2 minutter ut er forøvrig verdt en titt:

"Mor i huset sovner med barna, og pappa gidder ikke å vekke henne i et desperat behov av egoistisk kjellerstuekos med 80-talls konsertfilmer"-fenomenet har skjedd igjen. Denne gangen var det å børste støvet av gode, gamle Night Ranger. Og hvis man har kommet ut av skapet som en som lett kan fordøye band som Foreigner, Styx, Journey og til og med REO Speedwagon så er dette bandet et must.



Ikke så store i Europa kanskje, digre i Japan, og enorme i US på første halvdel av 80-tallet. De hadde vokalistene i Jack Blades (bass/vokal) og Kelly Keagy (trommer/vokal), og jaggu hadde de ikke en gitarhelt også - Brad Gillis (forøvrig også i Ozzy-bandet etter Randy Rhoads' død i 1982 og frem til "The Prince Of Darkness" hyra inn Jake E. Lee til "Bark At The Moon" plata i 83).

Fast forward til 2009 - og undertegnede sitter i sofaen og nynner uforstyrret og ubeskjedent til "(You Can Still) Rock In America"), "Sentimental Street", "Eddie's Coming Out Tonight", "Do You Close Your Eyes" og "This Boy Needs To Rock"... Dårlig smak gjelder ikke når man har kjellerstua for seg selv, samt IKEAs "Blåbærkake".

Ja, ja....those 80's. To be young again....

Finn frem hårsprayen og hør på disse:

Fra Michael J. Fox-filmen "Secret Of My Success" (fra 86)

"(You Can Still) Rock In America"

"Don't Tell Me You Love Me"

"When You Close Your Eyes"

Noen plateanmeldelser skulle man ikke tro man fikk sjansen å skrive, som med denne. Men 17 år etter G n' R sine to siste plater med originalmateriale, sitter man altså her med "Chinese Democracy". Og mens alle aviser fråtser seg i den moderate salgsfloppen, så kan platekjøperne smådeppe litt over et litt for middelmådig Axl-comeback.

Som konserten i Oslo for noen år tilbake også kunne bekrefte, så er Axl Rose sin stemme ikke langt unna det den var i tiårsskiftet mellom 80- og 90-tall, der han hveser og hyler omtrent som han skulle selvantenne når som helst.

Men hva med låtene? Mange av dem ble nok startet på allerede tilbake i 1994, i en tid da den tradisjonelle Hollywood-rocken til en viss grad delte seg i to kategorier: de som prøvde seg på grunge (Mötley Crües album fra 1994), og de som prøvde seg i en litt mer industri- og gothretning (som W.A.S.P. med sitt K.F.D.-album fra 1997).

Chinese Democracy er litt av begge deler, og aller minst seg selv - hvis man tenker Appetite For Destruction. Tittelsporet sparker det hele i gang som et forsøk på en tidløs rockelåt, og det funker greit nok. "Shackler's Revenge" er mer industri, men har et forløsende rockerefreng og er, pardon my french, en motherfucker av en låt.

"Better" er låta som både forener Axls meloditeft med smektende gitarer og en produksjonsekstravagansa som det lukter millionbudsjett av. Så tar han det helt ut med flygel, stryk og stormannsgalskap i "Street Of Dreams" der Axl Rose begraver seg selv i autotune.

"If The World" er imidlertid låta som må få Guns n' Roses-fansen til å revurdere sin takhøyde angående med eksperimenteringen av det klassiske rockebegrepet. Låta er milevis unna det man kan forbinde med sleazy L.A.-rock, og midt i et lydbilde av programmerte trommer og produksjons- og arrangementsmessig nytenkning kommer det frem en modig melodi som ikke kan sjangerfestes.

Den over 70 minutter lange Chinese Democracy mister litt høyde midtveis, dog uten å crashlande. Låter som "There Was A Time" og "Catcher In The Rye" havner midt i det man kan kalle for midtveisfella. Og i motsetning til åpningslåtene der Axl klarte å forsterke fundamentalt gode låter med tøff innpakning, prøver han å redde middels låter med samme oppskrift denne gangen. Det være seg utstrakt bruk av strykere i "There Was A Time" til svulstig flygel i "Catcher In The Rye".

Etter en spenstig og overbevisende start klarer imidlertid Axl Rose aldri å plukke det helt opp igjen, og både "Madagascar" og "I.R.S." som han har spilt live i en årrekke får aldri den samme forløsningen på plate.

Det man sitter igjen med da, er et midt-på-treet album som ikke innfrir totalt sett, men som gir oss en strålende første halvtime. Men å lage en halvtime med bra rockemusikk på 17 år er vel noe under gjennomsnittet, eller hva Axl?

Odd Inge Rand